Når livets store drøm er å bli sponset av Betakaroten

"Hva har du lyst å bli når du blir stor da?"

"Blogger, youtuber, eller profesjonell gamer" svarer ofte 6- 7 klassingene når jeg spør.

Hva skjedde med elektriker, brannmann eller sykepleier?

Jeg skjønner hvorfor. Klart en tilværelse i sus og dus med sponsa sminke, kjøleskap og classywalk virker forlokkende. Hvor du kan jobbe hjemmefra og arbeidsdagen starter når du selv vil. Arbeidsdagen består kanskje av å filme mens du skater, eller legger dagens sminke. Hvem kunne ikke tenkt seg det?

Jeg syns likevel det er begredelig å tenke på at en hel generasjon vokser opp med at livets store drøm er nok følgere til å bli sponset av tannbleking.

Det er noe som har skjedd med genersjon #sponsetavbetakaroten. De største kjendisene er Ex on the beach deltagere, eller en avdanket håndballspiller som stiller naken på tv. Alt handler om å sjokkere, og nakenhet og sex er gode virkemidler. Veien til å bli kjendis er blitt kort, men muligens kostbar. Særlig med tanke på psyken. 

Fra utsiden kan det se ut til at livet er superbowl til frokost og treukers vinterferie i Mexico, mens realiteten for de fleste er brødskive med salami og kanskje en tur til Svinesund.

Barn og unge får et helt forvrengt bilde av virkeligheten for de fleste. En unge spurte meg en dag hva jeg tjente i lærerjobben. "Hva tror du?" sa jeg. "Eh, jeg vet ikke. Kanskje en million?". Han ble sjokkert og skjønte ikke at noen gadd å jobbe for så lite. Han visste om yoiutubere som tjente en mill for en episode.

Det evinnelige kroppspresset vi snakker om er et problem. Men det er også et problem at barn og unge vokser opp helt uten kontakt med virkeligheten hva gjelder "vanlig lønn". Sophie Elises millioninntekt er ikke "normalen". Det er nesten det dobbelte av statsministeren. 

Når jeg sveiper innom bloggene, eller instagrammen til de største influenserne, altså barn og unges store forbilder, klarer jeg ikke la være å tenke at de ikke "jobber". Men de gjør jo det. De er jo selgere. De selger seg selv som (merke)vare. De betaler skatt så det monner. Å ære være de som får til å drive eget AS.

Men det blir et problem for oss i fremtiden hvis de aller fleste er for seg at de skal bidra til samfunnet med å selge seg selv som reklameprodukt.

Det blir bare nok et slag i trynet den dagen de oppdager at normalen er mer 400 000, med matpakke som ikke er sponset. Og fem uker ferie i året. 

 

Sitter du her og griner for en 5`er?

Midt i timen la jeg merke til en elev som satt med hodet langt ned i pulten, han gråt. Jeg tok han med meg ut av klasserommet og spurte om hva som var galt. Etter en stund kom det. Han hadde "faila" på en matteprøve. Han hadde fått en 5`er. Min første tanke var "sitter du seriøst her og griner for en femmer?". Naboen din hadde jo tatt seiersdansen oppå pulten. Selvfølgelig sa jeg ikke det. Hva naboeleven hadde gjort betydde jo heller ingenting for han her.

Etter en samtale forsto jeg at det verste for denne eleven var at han skuffa faren sin. Og at han gikk glipp av en tusenlapp.

Dette er noen år siden, men jeg husker at jeg ble ganske frustrert og egentlig litt sint. For her satt det en gutt som hadde jobba steinhardt, han nådde ikke målet sitt helt. Etter at han oppdaget det så måtte han si det til pappa og mamma , å møte skuffelsen enda en gang. For så til slutt å "miste" en tusenlapp.

Vi har også opplevd barn i småskolen som måtte få 18/20 riktige på matteprøven. Da ventet det overraskelse. 

Spørsmålet blir, hva sier du til ungen din når han ikke når målet?

For en tredjeklassing å få nederlaget slengt i fleisen er brutalt. Dagen er ødelagt. Ingen overraskelse den dagen. For en ungdom er det også ganske brutalt. Å se sin egen far skuffa, på grunn av ens egen prestasjon selv er kjipt. Også den tusenlappen da. Kanskje ser heller ikke eleven vitsen med å fortsette det gode arbeidet, fordi han får det ikke helt til uansett.

Hver dag skrikes det i tradisjonelle medier og sosiale medier om ungdommer som føler et enormt press. Du skal bli best i svømming og, eller langrenn, du må være i toppsjiktet på skolen og kanskje viktigst av alt, instagrammen din skal være plettfri. Hvorfor tenker en del foreldre at det lurt å legge enda mer press på ungdommene sine? Tror nok egentlig tanken er god fra foreldrene sin side, jeg tenker bare det er litt lite gjennomtenkt.

Det er forsket, skrevet , og lagt frem utallige teorier om motivasjon. Indre og ytre motivasjon. Om straff og belønning. Jeg tror ikke foreldre tenker at de ønsker å straffe barna sine for "dårlige" resultater. Men det er likevel ofte sånn det føles når du ikke får det til. Alle småbarnsforeldre har kanskje prøvd klistremerker til småunger som skal lære seg å gjøre sitt fornødne i do. Men den dagen ungen gjør i buksa er det jo ikke fordi ungen ikke har prøvd. Det er jo fordi han ikke mestret det. Eleven har jo også lagt ned innsats for å nå 6 èrn. Men hadde kanskje ikke forutsetningene til å få det til. Det er kanskje bedre å anerkjenne og rose den innsatsen eleven legger inn. Om man har veldig lyst å belønne barnet for karakterer , kanskje det er en ide å gjøre det underveis?

Tanken om en tusenlapp for en 6`er lettvint løsning. Velstanden i Norge gjør at mange kan betale seg ut av det. Foreldre kan betale seg til at ungene leser, øver og legger inn innsats i skolen. Som lærer ser jeg selvfølgelig veldig positivt på at foreldre engasjerer seg i skolehverdagen til ungene. Men jeg ser ikke positiv på at elever begynner å grine fordi at de har skuffet sin far eller mor. Hadde det nå enda vært fordi de skuffet seg selv, så hadde det vært "greit". Det er skuffende å ikke nå toppen, om det Truls på vei til toppen av et fjell i Argentina, eller å nå helt til topps på karakterskalaen. Du trenger ikke få det gnidd inn. Av din egen far.

 

Bilderesultat for matte

 

Heller solbrent enn overvåket

I det en familie kommer hjem fra sykehuset med en liten bylt, begynner sikringsmaniet i huset. Det er trappegrinder, lås på alle skap, det er umulig å få opp dolokket, alle hjørner i hele huset er polstret, og Gud forby at ungen klemmer fingeren sin. Sengen er polstret i babynest, sengekant og bamser, ingen fare for å slå hull i hodet der.

Skal barnet på stranden er det faktor femti og full dobbeldekker UVdress i tillegg. Solhatt med lang brem og solbriller som nærmest er limt fast, for disse skal ikke av. Barnets sarte øyne tåler nemlig ikke sol må vite. Skulle barnet finne på å nærme seg vannkanten, er selvsagt redningsvesten med.

Når barnet blir eldre og skulle finne på å prøve et skateboard (eller sparkesykkel, det er ingen som drar på rampa for å skate lenger), er det hjelm, kne, albue og selvsagt en ryggskinne som må til. Det samme gjelder hvis barnet skulle driste seg til å prøve skøyter om vinteren!

Samtidig legger vi ut bilder for å dokumentere hele barndommen på nett. Når barnet blir stort nok til å ønske seg utenfor husets fire vegger, kjøper vi gjerne en GPS klokke. Så kjekt å vite hvor poden er til enhver tid. Du kan jo til og med definere et avstandsbegrenset område, med rød blinkende alarm om barnet våger å krysse grensen til sitt tildelte geografiske område. Tenk så genialt! At hele familien potensielt kan avlyttes er ikke så farlig.

Vi går med på å lage musical.ly konto (aldersgrense 12) når de er åtte, fordi det er jo så uskyldig morro. At ungene opplever en haug med falske profiler, både andres og egne, og at de kanskje prater med en gammel gris er ikke så nøye. Videre får de snapchat og instagram og facebook før de fyller 10. Alle andre har jo, stakkars jente, hun blir jo helt utenfor. Før vi vet ordet av det har de profil på sarahah, og foreldrene aner ikke hva det er. Det er tross alt altfor vanskelig å følge med på disse ungene til enhver tid.

Åh, så deilig med sommer og mindre klær!

 

 

 

Ingen eier feminismen

I sitt motsvar på mitt innlegg om at jeg også er feminist, illustrerer Rosenborg hele mitt overordnede poeng. Hun skriver:

"I innlegget gir Fagerjord uttrykk for et relativt skrudd syn på samfunnets maktstrukturer. Hun viser at hun i liten grad har satt seg inn i viktige problemstillinger", videre "for meg stråler innlegget av typisk skrivebords-feminisme, der noen påberoper seg å være for likestilling, men ikke for noen av tiltakene som fører dit". Også «å være uttalt for likestilling gjør deg ikke til feminist, det er først når du aktivt bidrar i kampen for at likestilling skal skje at din feminisme kan bli tatt på alvor. Skal du smykke deg med begrepet kreves det at du aktivt arbeider, tar konkrete steg, kommer med forslag og ikke minst er villig til å være upopulær for å endre systemet.

For Rosenborg virker det vanskelig å godta at jeg kan være for likestilling, siden jeg ikke støtter venstresidens premisser for å nå det. At staten skal regulere oss frem til det. I form av kvotering i arbeidslivet, eller helt inn i familielivet. Det er dette jeg mener med at du og venstresiden sitter på den høye hest. Det er en vedtatt sannhet for hvilke tiltak man skal støtte, gjør du ikke det, er du pr definisjon ikke "godkjent feminist". Helst skal du heller ikke mene så mye om likestilling, fordi først " når du aktivt bidrar i kampen for at likestilling skal skje at din feminisme kan bli tatt på alvor". Eller med andre ord, når du støtter venstresiden, kan du bli tatt på alvor. Noe arrogant vil jeg si. 

Hvem eier egentlig feminismen, spør Rosenborg. Svaret er at verken du eller jeg gjør det. Feminismen, altså at man er opptatt av at kvinner skal ha like muligheter som menn, startet lenge før vi (venstresiden altså) kom frem til sine løsninger om at kvinner bør kunne kvoteres inn i ulike stillinger, eller bare vi pålegger far permisjon så likestilles vi. 

Er det hensiktsmessig å agere slik mot x antall kvinner som ikke mener akkurat det samme som deg? Hvis vi har en felles tanke om at vi ønsker likestilling for kvinner og menn i dagens samfunn?

Det er jo nettopp denne aktivismen som gjør at enkelte kvinner ikke ønsker å kalle seg feminist. Og når disse kvinnene, for eksempel Listhaug (som forresten er et stjerneksempel for at kvinner kan gi fra seg mammapermisjon og har nådd langt i sin karriere) velger å ikke kalle seg feminist, hånflirer de samme kvinnene.

Det finnes helt sikkert forskning som beviser at kvotering fungerer, men på den andre siden kan vi finne forskning som viser det motsatte. I land som eksempelvis Latvia og USA har de ikke kvotering, allikevel har de en høyere andel kvinnelige toppledere. Det er jo tankevekkende. Slik kan man godt holde på, men før vi kommer dit skulle jeg gjerne ønske at vi kunne enes om at vi ønsker det samme for kvinnen i dag. Nemlig at kvinner skal ha like muligheter, rettigheter og ansvar som mannen.

Vær litt rause med liksa

Da jeg jobbet i ungdomsskolen for noen år siden pratet jeg med en jentegjeng om sosiale medier og "likes". Jeg prøvde å snakke om at likes ikke er det som definerer en person. At likes ikke betyr noe. Det er ikke avgjørende for hvordan du er som person osv. Og det er jo helt sant! Likevel var det en jente som sa noe sånt som "likes betyr jo noe, Åshild. Du trenger ikke late som noe annet". Dette var en av de mindre "populære" jentene.

Dette har brent seg fast hos meg. I dag når jeg snakker med elever om sosiale medier, likes osv, pleier jeg også å snu på det, å spørre  "hva koster det deg å "like" et bilde?". Fordi, lets face it, likes betyr jo noe.

Barn og unge i dag, eller, egentlig alle, fra ti års alderen og opp har et forhold til "likes". Vi deler, endrer profilbilde og viser oss frem over en lav sko. Alt fra mat, treningsturer og de nye skoa, og ikke minst en drøss med selfier er daglidags i feeden. Jeg har tenkt litt på at enten så kan vi leve i fornektelse om at "likes" ikke betyr noe, eller så kan vi jobbe fra "andre siden". Kanskje den nye "høfligheten" i vår tid er "likes" eller et hjerte?

Det er så synlig for alle hvem som er "likt" og "ikke likt" , populær og mindre populær. Ei jente eller en gutt kan legge ut bilde av en smoothie å få 326 likes, mens en annen legger ut nytt profilbilde og får tre. De tre liksene er kanskje bestemor , tante og en venninne. Det er klart at den svir. Særlig i skolealder hvor du møter de samme folkene hver dag, alle vet hvem du er. Du kan liksom gjemme deg litt bort i klasserommet, bare "blende" inn. Men i sosiale medier får du det servert svart på hvitt. Tommel opp eller ingenting.  Alle vet jo hvem som er poppis og ikke. "Liksen" blir bare nok en bekreftelse på hvor få venner du har, eller hvor lite populær du er.

På samme måte som vi vet at et smil betyr uendelig mye , at noen hilser på deg i gangen, eller at du blir invitert på klassefest, så vet vi også at en "like" betyr noe. Så, kanskje vi må snu litt på det. Legge litt ansvar på de rundt. Det koster så lite å like et bilde av en klassevenninne som har fått ny frisyre, men det betyr nok veldig mye for den det gjelder.

 

 

Jeg er også feminist

Jeg er imot kjønnskvotering, jeg er imot 14 uker pålagt pappapermisjon og jeg er for kontantstøtte. Likevel er jeg også (selvsagt) feminist.

Jeg mener at kvinner bør ha like muligheter i arbeidslivet, og lik lønn for likt arbeid. Jeg mener kvinner skal har retten til å bestemme over sin egen kropp. Jeg er for at kvinnen til skal få ytre seg på lik linje med mannen.

Noe som forundrer meg i samtale med "rødstrømper" er hvordan de forbeholder seg retten til å inneha den "riktige" feminismen. Hvis du mener noe annet, så "hemmer du likestillinga", du blir nesten sett på som mindre intelligent. De riktige feministene hoppet i været da Listhaug sa noe om at det viktigste valget for henne i forhold til karriere, var valget av mann. Twitter gikk bananas med harselerende kommentarer, instagram var fulle av mer eller mindre morsomme memes. Hun ble stemplet som det ene og det andre. Hun ville heller ikke kalle seg feminist. Tenke seg til.

Selvfølgelig er valget av mann eller kvinne ift til karriere viktig. Begge to kan ikke jobbe 80 timers uker. Hvis du ønsker barn riktignok. Kabalen går rett og slett ikke opp. At Listhaug kvier seg for å kalle seg feminist er ikke så rart hvis du tenker på hvilken bås hun havner i. I samme bås som kvinner som forbanner henne. Selv om jeg tror og håper Listhaug er feminist.

Det er et paradoks at kvinner på venstresiden, mener å innha sannheten. Om det er Ulrikke Falck i sin kamp mot kroppspress, eller Anette Trettebergstuen i sin kamp for 14 ukers pålagt pappaperm. Hva er det som gjør at disse kvinnene tror de har sannheten for hva som er det beste for alle kvinner?

Kjønnskvotering er jeg imot enkelt og greit fordi jeg mener du skal få jobben på bakgrunn av kvalifikasjoner, og hvor egnet du er til jobben. Jeg mener det er feil å senke kravene på psykoligistudiet for å få inn flere menn. Eller gi jobben til en mann i barnehage, fordi han er mann og barnehagen har godt av menn også. Hvis det er en kvinne som kanskje er bedre egnet. Eller kvinner inn i lederstillinger. Som oftest debatteres.

Å pålegge far 14 uker pappapermisjon er feil fordi jeg syns ikke staten skal blande seg inn i hvordan en familie velger å leve sitt liv. Jeg er liberal. Jeg mener det er liberalt å la familiene selv bestemme over sitt familieliv. Dessuten mener jeg det er et paradoks at ingen partier går inn for todeling av permisjonen, hvis de mener full likestilling er det beste.

Jeg er for kontantstøtte fordi jeg mener det handler om barnet. Debatten føres på feil premisser. Vi skyver minoritetskvinnene og likestillingen foran oss. Vi nekter å snakke om hvem det egentlig handler om. Selv om vi lever i et moderne samfunn og standaren er barnehage, er det nødvendigvis ikke det beste for alle ett åringer og settes i barnehage. Ettåringer er små. Separasjonsangsten på topp, mange kan ikke gå. Det bør være en mulighet for å slippe å sende babyen i barnehage. I debatten høres det ut som kontantstøtten gjelder til skolealder, hvilket er feil. Det er mellom 13- 24 måneder. En svært sårbar alder.

Jeg skulle ønske rødstrømpene kunne komme ned fra sin høye hest, og heller lytte til og anerkjenne de kvinnene av oss som nødvendigvis ikke mener akkurat det samme som de selv. Feminisme handler jo nettopp om at enhver kvinne skal få lov til å ta sine egne valg, for sitt eget liv. Uavhengig om disse kræsjer med venstresidens vedtatte sannhet for hvordan en kvinne skal se ut, eller hvordan hun skal leve sitt familieliv.

 

Hva skjedde med "midt i mellom"?

Når jeg scroller gjennom instagrammen min, så er det enten storys av cola, pommesfrites og et kilo godteri, med hasjtagg #fordijegharlov #kosermeg. Eller så er det så stramme kropper og så svære muskler at singletter ser ut som noe som er kjøpt i babyavdelinga. Det er helt svart hvitt. Enten eller. Du skryter av at du er en usunn sofagris, som ikke rikker på ræva. Hvilket er svært usunt. Eller så skryter du av at du trener åtte ganger i uka og spiser 150 kg kylling og en brokkolibusk til frokost. Som også er usunt.

Er det fordi de av oss som lever sånn passelig sunt og trener litt, ikke har behovet for å skryte? Det ville kanskje vært veldig kjedelig å se noen med et "midt i mellom", moderat liv. Selv om det kanskje er det sunneste, og kanskje burde vises mer frem. I denne syke selveksponeringsverden. Vi drukner i kropper, nakenhet og sex. Det er veldig i tiden å vise frem kroppen. De altfor overvektige hylles for å kle av seg for å vise frem "den normale" kroppen. Motsatt hetses de altfor spinkle hvis de gjør det samme.

Kanskje alle kan kle på seg litt mer?! Slutte å bekjempe kroppspress med enda mer kropp. Uansett hvordan den ser ut.

Når vi lager problemer

17.mai er like rundt hjørnet og debatten om hvilke flagg som er innafor, har blitt like selvskrevet som selve feiringa.

Jeg har som regel en mening om stort og smått, (hvilket er utgangspunktet for hele bloggen;)). Men dette er virkelig en sak jeg bare ikke klarer å engasjere meg i. (Ironisk nok skriver jeg likevel).

For meg er det helt absurd å diskutere dette i det vide og det brede. For hvor stort er egentlig "problemet"? Det er så steile motparter at det er til å bli helt svett av. Er du for et forbud så er du rasistisk. Er du mot så er du med på viske ut norske verdier, vanne ut hele 17.maifeiringen. Say what??

Jeg klarer å se begge sider av saken, og kan forstå at man mener vi skal bruke norske flagg. Selvfølgelig. Det er jo Norges nasjonaldag. Men derfra til å forby andre flagg, er litt overkill mener jeg.

Om noen så inderlig vel ønsker å ta med seg et amerikansk, pakistansk eller polsk flagg, ja, so so be it. Det kommer fortsatt til å viftes med norske flagg, spises is og synges norske 17.maisanger. Så slapp av folkens, det kommer til å bli en flott dag!

God 17.mai til alle sammen !

Derfor er læreryrket verdens beste jobb

Den siste tiden har det pågått diskusjoner om lærerens ytringsfrihet, inntakssystem og hverdagen til lærere, særlig i Osloskolen. Jeg har mange tanker rundt dette. Har selv prøvd meg som lærer i Osloskolen og kan skrive under på mange av skildringene som er gitt den siste tiden. Jeg kommer til å skrive om det senere. Først fikk jeg bare et behov for å skrive litt om hvor fantastisk det faktisk er å være lærer. 

Veldig klisjeaktig sagt, men sier det likevel. Å være lærer er den beste jobben du kan ha. Fordi:

Hver eneste dag møter du barn og unge som du betyr noe for. Du får være med på gledeshyl, livskriser, kjærlighet(sorg), forelskelse, vennskap og vennskap som går fløyten. Du får ta del i oppturer, nedturer, stemmeskiftet og utviklingen av den enkelte. Du får være med på at barn og unge strever med å finne ut hvem de er, de prøver å "passe inn", de passer ikke inn, kanskje de finner ut av det. Midt oppi dette er du en person som er tett på. Du får ta del i det på en måte som er både krevende, til tider virker umulig, men samtidig SÅ givende. 

Samtidig som alt dette skjer så skal du gi dem det viktigste i livet. Nemlig kunnskapen. Du får oppleve timer hvor du tenker at "dette gikk rett i dass, her faila jeg totalt", men du får også oppleve timer hvor både du og elevene ikke vil avslutte når klokka ringer. Enten det er likninger eller en diskusjon om demokrati. Den beste følelsen i verden er likevel at en elev forteller deg at "skjønte jeg det plutselig". Eller "jeg gleder meg til neste gang vi skal lære om dette!"

Dessuten er du selv hele tiden i utvikling, fordi du hele tiden må oppdatere deg, og øke ditt eget kunnskapsnivå. Det er jo på en måte "bonusen" ved å måtte forberede deg, og drive med etterarbeid. Du evaluerer deg selv ofte. "Hvordan kan jeg komme inn på denne eleven?, hvorfor får han ikke til sannsynlighetsregning?, hva kan jeg gjøre annerledes?"

Å være lærer er slitsomt, det er mye jobb, mange frustrerende og vanskelige situasjoner. Likevel så veier alt det positive opp for det negative. Noe av det såreste jeg har sett er i klasserommet. Samtidig er noen av de beste latterkrampene jeg har hatt , med elever i klasserommet og også noen av de mest rørende stundene.

Likestilling gone wrong

Nylig har jeg hørt om to tilfeller der far har stått på kravet om full likestilling når det gjelder deling av foreldrepermisjon. I begge tilfellene ville ikke mor, far pushet på og sto på sin rett til å ta 50 prosent av foreldrekvoten. Mor dro på jobb etter fem måneder, med melkespreng og søvnløse netter bak seg , oppløst i tårer på vei til jobb.

Jeg syns det er veldig ironisk at vi på veien mot full likestilling legger opp til at mor må kjempe en intern kamp i heimen om å få lov til å være hjemme lenger enn far.

Back to basic: mor bærer frem, føder og livnærer barn den første tiden (jaja, jeg vet selvfølgelig at et barn klarer seg godt med morsmelkerstatning og omsorg fra far hvis det skulle være nødvendig). Selvfølgelig burde hun få noe lenger tid enn far! Hvis det var slik at man virkelig mente at det beste var full likestilling så kunne man bare delt permisjonen i to. Vipps, og "problemet" hadde vært løst. Hvorfor går ikke noen partier inn for det?

Jeg tror det er fordi at man kjenner at det "lugger" litt. Vi vil likestilles , men alle ser at vi ikke kan likestilles helt.

I kampen for full likestilling føler jeg ofte at vi glemmer en vesentlig detalj. Barnet! Vi kommer ikke unna at mor har et spesielt forhold til barnet den første tiden. (Sped)barnet bryr seg fint lite om likestilling. Det vil ha mor. Mors lukt, trygghet og pupp. Hvis vi nekter å godta/anerkjenne at det er en forskjell på kvinne og mann i forhold til det å bære frem, føde og oppfostre et barn (den første tiden) mener jeg vi er på villspor.

Den siste tiden har Venstre fått presset Høyre og Frp til å gå inn for tredeling av permisjonen. Veldig ironisk at tre partier som kaller seg "liberale" går inn for å bestemme hvordan en familie skal legge opp hverdagen sin. Selv om NHO og LO maser på om full likestilling i permisjonen håper jeg vi aldri glemmer hvem dette handler om. Det lille barnet myndighetene ønsker at vi nordmenn skal sette flere av til verden. De trenger både mor og far. Men mest mor. Den første tiden.